|
Etter en strabasiøs uke med ordning av visum og nødpass, kom vi endelig av gårde lørdag morgen den 17. juni fra Vernes, sammen med min kamerat Bjørn Even Veie. Jeg var glad for at Bjørn Even ville være med fordi han tidligere har jobbet for Kirkens Nødhjelp i Mali i 2,5 år. En erfaringsbakgrunn det kunne være nyttig å ha med seg på en slik tur.
Bamako
Vi ankom Paris utpå formiddagen og hadde et døgn der, før vi dro videre til Marokko. Flyet vi skulle med gikk ikke videre til Mali før om kvelden, så vi fikk en dag i Casablanca . Sent på kvelden dro vi fra Marokko og ankom Bamako i 3 tiden om natten. Etter en del forsinkelser på flyplassen, ble vi hentet av en Care – representant.
Cares sjåfør
Vi ble innkvartert på et hotell i Bamako sentrum , og dro tidlig neste morgen til Care sitt hovedkontor. Der fikk vi info om Care sitt arbeid og programmet for turen. På ettermiddagen ble vi kjørt til immigrasjonskontoret og fikk ordnet med visum for hele oppholdet. Vi var også innom det norske konsulatet og Kirkens Nødhjelp sitt hovedkontor. Vi fikk der snakket med den norske representanten som ga oss en del nyttige tips i forhold til reisen vår nordover i landet. Det var blant annet en del veier i nordområdet som kunne være utsatt for landveisrøveri som det var viktig å holde seg unna.
Mopti
Det var 2 spente nordmenn som dagen etter la ut på en biltur (ca 45 mil) nordover til Djenne distriktet hvor Pora Bozo ligger. Under hele uken fikk vi med oss en pensjonert Care medarbeider som kjente til Care sine prosjekter. Landskapet vi dro igjennom var flatt og det var overraskende hvor grønt det var p.g.a. at regntiden nettopp hadde startet. Ute på jordene gikk det mye folk og arbeidet med hakke, for å bearbeide jorden til såing. Det var litt uvant at ”våronna” starta i midten av juni.
Veien til Mopti
Vi kom først til Mopti og ble der møtt av den kvinnelige sjefen for Pacob prosjektet. Dette prosjektet har flere målsettinger; brønnbygging, treplanting, bærekraftig matproduksjon og å styrke demokratiet i Mopti regionen. Vi fikk en innføring i hvordan prosjektene gikk, og om brønnbyggingen i Pora Bozo spesielt. Hun var spent på om vi kom oss fram til landsbyen p.g.a. regntidene som hadde startet. Det var et tankekors for oss å oppleve at dette ikke var noen selvfølge. Halvparten av året var det umulig å komme fram med bil til Pora Bozo. Og vi som driver og klager over dårlige veier her i Norge.
Til Pora Bozo
Vi overnattet på et pensjonat i Bandiangara. Tidlig neste morgen dro vi videre mot Pora Bozo. Vi ble litt urolig da vi plutselig etter noen mil svingte av veien og kjørte rett ut på savannen. Vi kjørte ca. 5 mil uten vei. Det var til tider svært bløtt og vi holdt på å kjøre oss fast i gjørma. Etter noen timer kom vi fram til Nigerfloden.
Landskapet rundt elven var åpent og flatt med trær og busker som omkranset elvebredden. Med piroger, som er en lang, smal, åpen trekano, ble vi fraktet over elva. Disse båtene er det vanligste framkomstmiddelet på elva. Endelig hadde vi kommet fram til Kewa kommune, som er kommunen som Pora Bozo ligger i. Vi ble tatt imot av kommunestyret med ordføreren i spissen.
Vi ble presentert for kommunestyret og jeg sa litt om vanntanken. Etter en times tid dro vi samlet til Pora Bozo for å overvære åpningen av brønnen. I landsbyen ble vi møtt av en folkemengde med høvdingen i spissen. Han var en eldre mann kledd i hvite klær som omga seg med stor myndighet.
Under et stort akasietre som spredde grenene utover og ga oss en litt skygge fra den stekende sola, var vi med på en flere timer lang seremoni med taler og bespisning. Høvdingen sa lite, men han hadde en talsmann som snakket for seg. Tradisjonen var slik at hvis høvdingen sa noe feil, så mistet han anseelse, derfor måtte talen hans gå gjennom en mellommann.
Hovedbudskapet fra landsbybeboerne var dyp takknemlighet for brønnen som vi hadde gitt dem mulighet til å bygge. Et uttrykk som ble brukt mye var; vann er liv – dere har gitt oss livet. Det var store ord og jeg følte meg nesten litt ubekvem med å få så mye oppmerksomhet og takknemlighet mot meg som person. Jeg var jo bare en representant fra Hemne for de som hadde bidratt med midler. Skulle ønske jeg kunne delt dette øyeblikket med flere fra Hemne. Den takknemligheten de viste meg gjorde dypt inntrykk. Det var et tankekors at den summen mange av oss hadde gitt, merket vi omtrent ikke i lommeboka, men samlet så ga det disse menneskene rent vann, noe som vi tar som en selvfølge. De var også forundret og dypt rørt over at en av oss fra Vanntanken ville komme og besøke de og overvære åpningen av brønnen.
For å vise oss ære, kom det kvinner bærende på fisk, ris, frukt og gaver, og la det foran oss. Maten smakte kjempegodt og på tross av at det er uvant for oss nordboere å spise med fingrene av samme fat holdt jeg meg frisk under hele oppholdet. Jeg fikk også et nytt lokalt navn. Det skjedde under en seremoni hvor høvdingen ba for meg. Jeg ble oppkalt etter hans avdøde far, Gazzey og fikk familienavnet Kantao, som er et typisk navn fra Pora Bozo. Bozo betyr fisker, og det var en stor overraskelse for meg at Pora Bozo var en fiskerlandsby. Senere under oppholdet når jeg presenterte meg under dette navnet skjønte folk med en gang at jeg var av fiskerslekt fra Pora Bozo.
Brønnen i Pora Bozo
Senere på dagen gikk vi til brønnen som lå rett på utsiden av landsbyen. Brønnen var ennå ikke helt ferdig, men det var like interessant å se brønnen på dette stadiet i byggeprosessen. Den var gravd for hånd, 9m dyp. Brønnen så veldig bra ut. Gjerdet som skulle bygges rundt, for å holde dyr borte, var ennå ikke satt opp. Brønnlokket var heller ikke montert, men i løpet av en 2 ukers tid skulle alt være ferdig.
Etter brønnåpningen ble vi vist rundt i landsbyen. Jeg ble invitert inn i høvdingens hus. Det var interessant å få se. Veggene var av leire, og taket var av strå. Det var mørkt inni huset, for det fantes ikke vinduer i veggene. På gulvet var det strødd ny sand.
På kvelden kjørte vi tilbake til Bandiangara.
Bandiangara
Neste dag tok Care oss med rundt i distriktet og viste oss flere brønner i andre landsbyer. Det var fascinerende og se på alt livet som var rundt brønnene vi kom til. De fungerte tydelig som et viktig sosialt møtested for befolkningen. Kvinnene kom med klesvasken, gjeterne hadde med seg buskapen som skulle få vann og ungene lekte rundt. Det var et yrende liv og latteren og smilene satt løst.
Djenne
Dagen etter dro vi til Djenne som er en av de gamleste byene i Vest Afrika. Byen er bygd opp av ubrente leirblokker , en teknikk som går helt tilbake til 1100 tallet. Byen er nesten ikke forandret siden den ble bygd, og det er et kontinuerlig arbeid å vedlikeholde alle bygningene etter regntiden.
Vi besøkte den fantastisk mosken som også er bygd opp av leirblokker. Denne moskeen er den største i verden i sitt slag. Hvert år etter regntiden er 4000 mennesker med på en gedigen dugnad med å vedlikeholde den . Det er ikke lov for andre enn muslimer å komme inn i moskeen, så vi måtte nøye oss med å se den fra utsiden.
Mopti
Vi fikk en tur på Niger med piroger videre oppover floden til nye små landsbyer. Havnene var alltid en yrende plass i hver landsby vi kom til. Folk vasket tøy, vasket husgeråd, vasket seg selv og dyrene fikk vann. Over alt så vi fisker som var ute med pirogene sine og fisket eller satte garn.
Dogon
Den neste dagene tilbrakte vi i Dogon området, en område vest for Bandigara . Dogonfolket er et folkeslag som har tatt vare på sin spesielle egenart. De fleste holder seg til den tradisjonelle religionen, men gjerne samtidig med at man trekker inn litt av både islam og kristendom. En av deres kjennemerker er nettopp deres toleranse.
Masker er viktig i Dogon kulturen , og hvert år når de er ferdig med å høste (mars til mai) har de sermonier og fester hvor de danser rundt med masker.
Markedene er også i dogonkulturen et viktig møtepunkt. Og et suksessfullt marked ender som regel opp med mye drikking av øl som er laget å den lokale kornsorten mille.
En annen spesiell ting med Dogon landsbyene var en spesiell bygning som de brukte når de hadde landsbyråd, et slags rådhus. Bygningen ble også brukt til å ta opp uoverensstemmelser og konflikter. Huset stod på støtter som var bygd av stein og slemmet med leire. Taket var laget av stokker og dekt med et tykt lag av halm. Det var så lavt under taket at en ikke kunne stå oppreist. Da vi spurte hvorfor det var så lavt under taket fikk vi det svaret at hvis det var noen som prøvde å reise seg i sinne for å gå ut, så stanget de hodet i taket, med det resultatet at folk besinnet seg. Kanskje noe å tenke på i forbindelse med bygging av nytt rådhus i Hemne. Hvor det med høyde er et viktig tema.
Gossi
På veien til Gossi kjørte vi gjennom et spesielt landskap. Midt opp av savannen/ørkenen kunne det plutselig dukke opp steile, loddrette klipper. En av disse klippeformasjonene gjorde spesielt inntrykk, Fatimas hånd. Dette fjellet var enormt og hadde form som en hånd, derfor navnet. Det var 600m høyt over slettene. Fjellet sies å være et av de beste fjellene i Afrika å klatre i for fjellklatrere.
I Gossi møtte vi mange gamle kjente som Bjørn Even arbeidet sammen med for 16 år siden. Vi fikk også sett resultater etter treplantingsprosjektet som Bjørn Even hadde vært med på. Vi opplevde de varmeste dagene der oppe, 45 grader i skyggen.
Bamako
Etter noen opplevelsesrik dager nord i Mali ankom vi Bamako den 28. juni hvor vi hadde et debrifingsmøte med de ansatte på Care kontoret.
Midt på natten til den 29. juni gikk flyet vårt. Etter 14 timer reise landet vi på Vernes etter en uforglemmelig reise.